Det onde og Guds godhet (Det som har vært, og det som er)

FORORD: Det inngår som premiss at Skriften ikke har uttalt seg om alt som vi mennesker kan finne på å undres over. Det kan ha hatt sine gode grunner, f.eks. at om Gud skulle gi noen dyptgående filosofiske eller fysiske (vitenskapelige) grunner til sin handlemåte, ville det verken bli forstått eller overbragt videre (funnet uforståelig). Det er mitt håp at lesere ikke finner tankene i denne artikkelen uforståelige, men at de kan finnes å være innenfor mulighetsrommet som Skrift og natur til sammen gir.

Bilde 1. Mye har navn etter Daarwin, men stammer fra andre

INTRODUKSJON: Bibelen selv introduserer den onde som en realitet i dyreverdenen, i 1.Mos 3. Selv om Skriften kan ha flere nivåer av tydninger, viser en metafysisk dimensjon i Skriften oss antydningen til en ond åndsmakt, som selv aspirerte som guddom (Jes 14,13-14), men ble straffet av Gud.
Hvor tidlig i dyrenes historie fant dette sted? Vel, minst siden før syndfloden, om man går etter Bibelen. Går man etter tegn i naturen, finner man fossiler med rovdyrtenner langt tilbake (paleontologien sier nærmere en halv milliard år). Dette er tegn på at Guds opprinnelige tanke og forordning, med planteføde (1Mos 1,30), var avveket. Bibelen er skrevet til menneskers frelse (Joh. 20,31), dermed er ikke dyrenes historie godt beskrevet. Siden det har gitt opphav til spekulasjoner, kunne jeg ønsket at den hadde gitt oss noe mere å gå etter. Vi vil se innenfor mulighetsrommet, som i motsetning til de mest vanlige, ikke er i strid med Guds vesen og Skriften for øvrig.

Først litt om hvorvidt det var Guds opprinnelig vilje at mennesker og dyr skulle leve evig, og at det først var etter Adams og Evas syndefall, at de ikke gjorde det? For å se på det som Skriften sier noe om først: Mennesket, så er det som står i 1.Mos 3, at det i Edens hage sto et livets tre, hvis frukt skulle hindre at mennesket døde. Dette finner vi for øvrig igjen på den nyskapte jord (åp. bar 22,2). La meg si at jeg tolker budskapet om at Adam skulle dø, om han spiste av kunnskapens tre, som 'åndelig død'. Han dør jo ikke fysisk med en gang han han har spist, men blir straks utestengt fra hagen, som innebar Guds (fysiske) nærvær, der livets tre bidro.

Om mennesket ikke var skapt for et evig liv på jorda, er det vel knapt sannsynlig at dyrene var det! Det er mennesket som er Guds høyeste skapning, og disse skulle råde over dyrene (1.Mos 1,28), når mennesket først ble skapt. I tillegg til disse Bibelske (livets tre) og logiske grunner (mennesket mer verdifullt enn dyr), er det også naturlige årsaker til at verken dyr eller mennesker skulle ha noe evig liv på jorda. For å vise at dette ville stoppe seg selv, tar jeg med: Et hypotetisk alternativ: Liv uten død.
OM bakterier forble uberørt av døden, ville bestanden deres øke eksponentielt: For tiden anslås det at 5 x 10^30 bakterier (av alle slag) finnes på jorden (og overgår den totale menneskelige befolkningen omtrent ti tusen ganger!). Det er forbløffende å tenke på, men uten død kan en enkelt bakterie gjennom celledeling formere seg til dette antallet på omtrent åtte og en halv dag. Eliminer døden, og på bare tre dager til ville bakteriebestanden veie mer enn hele planeten! Så marerittaktig som dette høres ut, trenger vi ikke å få panikk, siden ressursbegrensninger og andre faktorer effektivt virker til å avverge denne katastrofen.

Biologisk liv uten død kan raskt komme ut av kontroll for mer komplekse arter av liv også. Mus kan ha en vekstrate på 100 prosent per måned. Hva betyr dette hvis døden elimineres? Vel, på litt under tre år ville antall mus mangedobles så drastisk at det ville være mer enn tre mus for hver kvadratfot land på jorden.

Fortsatt menneskelig reproduksjon uten død ville også overvelde planeten. Et enkelt menneskepar, som produserer et nytt menneskepar hvert 30. år (og så videre for deres avkom), ville nå en befolkning på én billion på mindre enn to årtusener! Dette tallet er 125 ganger den nåværende befolkningen på hele jorden, og ville uten tvil føre til uholdbare konsekvenser. (Kilde)
I og med at Bibelen forteller om en Gud som ber mennesker (1.Mos 1,28) og dyr (1.Mos 1,22) være fruktbare og bli mange, er det vanskelig å forene med et liv på denne, tross alt begrensede jorda, uten at døden fysisk er med i bildet for dyrelivet, fra starten av. Og her må jeg gi foredragsholderen på Veritas-seminaret jeg snart kommer til, rett i at det skjedde før vi mennesker entret scenen. -Selv er jeg gammeljords-kreasjonist, og oversetter/bruker av id-stoff.

Bilde 2.årlig vekstrate -og populasjon (etterslep)

Ordet som benyttes for 'dag' i skapelsesberetningens kap 1 (yom) kan bety ulike perioder, ut fra sammenhengen det står i. Før sola hadde fått fullt virkerom ved at den ble synlig 4.dag, kan man knapt snakke om dager i vanlig fysisk forstand. I 1.Mos 2,4 benyttes uttrykket yom om 'på den tid'. Så er også tidsbegrepet relativt, og i forhold til Gud som er utenfor tiden, vil 1 dag fort kunne være totalt annerledes for en Gud som beskrives som lys (1.Joh 1,5). Om man reiste bort fra jorda, med lysets hastighet én dag, så ville tiden det tilsvarte på jorda gå mot uendelig. Dette uttrykkes billedlig i Bibelen (2.Pet 3.8).

Bilde 3. Lorenz faktor -omreging av tid/hastighet (v)

Når det gjelder rekkefølgen de ble skapt i, er det dessverre motstridende tider av verbet i bruk i 1.Mos 2,19: Det står både: "Og herren Gud hadde formet" (Bibelen Guds Ord -BGO) OG "herren Gud formet" (DNB-2011). Dette skyldes at hebraisk ikke har samme tider av verbet som på norsk, men i hovedsak skiller hvorvidt en handling er fullført eller ikke.
På hebraisk blir 'formingen' ifølge tiden av verbet (chatgpt) fremstilt som fullført i fortiden, som del av fortellingen. Mange oversettelser (f.eks. BGO) gjengir derfor: Herren Gud hadde formet, for å markere at formingen er fullført før navngivningen. Her må jeg innrømme at jeg kritiserer Det norske Bibelselskap for å skape unødige problemer for norske Bibellesere. Det er ikke alle gitt å se eller kjenne til forskjell på hebraisk og norsk i tider av verbet, og hadde man vært åpen for en historisk gjengivelse av skapelsen, hadde en ikke laget slike unødige vansker for seriøse Bibellesere, som tolker den historisk og som også ser an naturens vitnesbyrd.

Når det gjelder den ondes infiltrering i det skapte, kan vi slutte at den onde ikke hadde problemer med å infiltrere dyreverdenen, i og med at han opptrer i en slanges skikkelse i syndefallsberetningen (1.Mos 3,1). Så gikk han fra denne mellomposisjonen til å dupere mennesket til å gå mot Guds vilje. Hadde den onde fremtrådt i egen skikkelse, ville sannsynligvis mennesket blitt for redd til å ha med ham å gjøre i utgangspunktet. At forholdene inne i hagen ikke trengte samsvare helt med dem utenfor, er også en mulighet.

Bilde 4. Filosofisk utsagn om evolusjon -velge bort alternativet

Hvor tidlig den nevnte infiltreringen har skjedd, kjenner vi ikke, men et naturlig mål for en ond makt, som i ett og alt strir mot Guds vilje og råderom, er å gå mot Guds rettesnor om planteføde. Et syn på det metafysisk onde som egoistisk og hensynsløst i sin utøvelse, virker også naturlig. Om ikke omgivelsene tilbyr den nødvendige føde, vil større dyr kunne få den 'impuls' at omkring svømmende skapninger også kan utgjøre nytten i så måte. Når det så ikke fantes slike dyr i Edens hage, og vanskelig kunne være det i Arken under syndfloden, er det mulig at man fant både planteetere og bytte-etere innenfor det som i våre dager er rovdyr. Det var etter syndfloden at Gud ga mennesket kjøtt å spise (1.Mos 9,3). Om mennesket med moralsk samvittighet får dyr å spise, er det ikke unaturlig om det samme gjelder dyrene, selv om det som sagt ikke står noe om det.
Denne tolkningen forutsetter og bygger på en god og kjærlig Gud (1.Joh 4,8,16), med den følge at jorden opprinnelig er skapt god og hensiktsmessig for dens beboere (1.Mos 1,31). Av kjærlighet til det skapte, ville han ikke tvinge dem til å elske seg. Han ga dem en opprinnelig fri vilje, til å vurdere og velge dette selv. Når dette valget først var gjort, var imidlertid konsekvensene iboende gitt: Mennesket hadde fått kjenne, ikke bare det gode, som i skapelsen, men også det onde, i syndefallet (1.Mos 3).
Også for jorden og menneskets virke med den, fikk dette avskrekkende konsekvenser (1Mos 3,17-20). Hva det kan he medført for ulike typer dyr, kommer jeg tilbake til under her.

Intro: Darwins dilemma
Denne artikkelen ble initiert av et seminar på Veritas konferansen i 2025, som omhandlet det onde i naturen vs. Guds godhet. Det viste seg være en del ulikheter i syn på emnet, som jeg slik ønsker å poengtere.
- Darwin skrev til sin venn Asa Gray (22. mai 1860):
"Jeg innrømmer at jeg ikke kan se … bevis på plan og velgjørenhet på alle sider av oss. Det synes for meg å være for mye elendighet i verden. Jeg kan ikke overbevise meg selv om at en velvillig og allmektig Gud med vilje ville ha skapt Ichneumonidae [en gruppe snylterveps] med den uttrykkelige hensikt at de skulle spise i larvenes levende kropper, eller at en katt skulle leke med mus."

Bilde 5. Devolusjon -bidrar til forklaring av Dilemmaet

En kort innskuddskommentar: Skapt sånn eller blitt sånn? Det finnes en ond åndsmakt, som har fått gjennomslag i verden, også i dyreriket.
Parasitter trenger ikke nødvendigvis være skapt slik. Devolusjon kan føre til at nyttige symbiotiske relasjoner, som f.eks. hos fikenvepsen, blir endret til ren utnytting. Som bakgrunn kan f.eks. tilpasning til fiendtlige omgivelser (gift, stråling etc) føre til mutasjoner som blir en medvirkende årsak til devolusjon. Dyr, som katt, er ikke moralske agenter, og selv om de kan vise morallignende atferd, er det ikke moral i menneskelig forstand de fremviser.

Darwins dilemma er et emne som det ikke er skrevet for mye om av kristne. Om Darwins tvil (Doubt), er det skrevet tykke bøker. Det kan være flere grunner til det. Innholdet i dilemmaet er følelsesmessig vanskelig og omhandler ting som kan få kaffen til å sette seg i halsen på folk. På den andre side, er det viktig å gjøre det, nettopp i en tid hvor følelser tillegges så stor vekt som i våre dager. Følelser trumfer ofte fakta, virker det som, at det kan være behov for å ta opp den innvendingen mot Guds allmakt og forsyn som den berører.
- Dette eksempelet viser en type problem: Hvis Gud er allmektig og god (1Joh 4,8), hvorfor finnes det slike "grusomme" naturprosesser (parasittisme, rov-bytte, lidelse) som virker svært lite i samsvar med godhet?

Bilde 6. Mye om Tvil -lite om dilemma

På Darwins tid var begrepet devolusjon ukjent: Michael Behe pekte på en ubeleilig sannhet. Mye evolusjon skjer ved tap av funksjon - devolusjon: I visse kritiske situasjoner, kan det å bryte eller knuse kodede, funksjonelle elementet (så det mister funksjon), faktisk hjelpe til at organismen overlever eller reproduserer bedre. Men dette er en enveis-gate. Mange typer mutasjoner som sletting, innsetting og om-arrangeringer kan i det vesentlige være irreversible, med mindre det manglende, kodede funksjonelle elementet kan gjenopprettes annensteds fra, av noe som ligner horisontal genoverføring.
Noe annet Darwin ikke så, eller ville se, var at Gud også har en motstander i verden. En åndsmakt, som opprinnelig ble skapt god, gjorde opprør mot Guds styre (Jes 14,13-15), og klarte få innpass i dyre og menneskeverdenen (1.Mos 3.1 og 3,6). Gud ønsket ikke en skapning som måtte elske og adlyde ham, lik roboter. Han ga dem opprinnelig en fri vilje, men de misbrukte den til å sette egen nytelse og forstand høyere enn Guds vilje og ord.

Slik sett er det samme feil Darwin utøver, om han ut fra sin begrensede forstand, går mot Guds allvitenhet. Men som Darwin selv sier i sitt verk The Descent of Man (1871): “Hos meg oppstår alltid den grufulle tvilen om hvorvidt overbevisningene i menneskets sinn, som er utviklet fra sinnet til de laverestående dyrene, er av noen verdi eller i det hele tatt troverdige. Ville noen stole på overbevisningene i en apes sinn, hvis det finnes noen overbevisninger i et slikt sinn?” (Lib Quotes)
Her uttrykker han altså tvil eller “skrekkaktig tvil” (horrid doubt) om hvorvidt menneskets overbevisninger (convictions) - gitt at de er utviklet fra lavere dyr - kan være pålitelige.
- Dersom evolusjon ved "survival of the fittest", tilfeldighet og naturvalg forklarer biologisk mangfold og naturens "brutale" sider, blir det vanskelig å se hvordan Gud kunne eller ville kontrollere disse prosessene fullt ut - hvilket gir en utfordring for klassisk forståelse av Guds allmakt og aktive forsyn. Dette kalles ofte et "problem med det naturlig onde".

Bilde 7. Fra Gud til Gaia?

I hovedsak vil jeg gi Darwin filosofisk rett her. En ikke-styrt utvikling, slik evolusjonsteorien gir seg ut for å være, kan ikke være styrt -heller ikke av Gud. Så vil teistiske tilhengere av evolusjonsteorien hevde at Gud har overvåket og fulgt utviklingen nøye, Om ikke vitenskapen klarer å fange det opp, kan det like fullt ha skjedd, og det er bortimot umulig å bevise at noe virkelig skjer tilfeldig..

Mitt hovedsyn er at vi får ta evolusjonsteorien på alvor når den hevder at det ikke er noen ekstern styring over den. Nettopp derfor blir den statistisk ekstremt usannsynlig: Søkerommet for protein-nydannelser blir for ekstremt stort til at naturlige mekanismer kan medvirke til endog noen få proteiner (iflg. Douglas Axe 10^-74). Evolusjonsteorien ble til i en kontekst der kristen skapelsesteori var dominerende. Den ble av samtiden sett og brukt som et radikalt alternativ til tradisjonell skapelsesberetning.

Bilde 8. Hva regnes som 'umulig' -og hva blir alternativet?

I forhold til en progressiv skapelse, som jeg holder for, vil motstandere hevde at forskjellen blir marginal mellom at Gud overvåker og følger utviklingen, eller periodevis griper inn med direkte skapelse. Det kan det være noe i. Forskjellen synes ikke stor i utgangspunktet, men når en kjenner til at nye dyrefamilier og klasser, krever tusenvis av nye gener for å dannes -lenke, blir den det i praksis. De fleste arter har en andel av ‘foreldreløse' (orphan) gener, på 15-20%. Da ser man at et deistisk syn, om en passivt overvåkende Gud, ikke holder mål. (Se under Begrensninger i andre programmer -her)
La oss se litt nærmere på det onde i naturen, før vi går til detaljer ut fra evolusjonsteorien:

Det onde kan inndeles i forhold til det metafysisk onde (en ond åndsmakt-omtalt ovenfor), det moralsk onde (det onde mennesker utfører; Jes 59,2) og naturlige onder -hva som skjer av onde følger, ut fra en fallen natur (1.Mos 3,17). Litt mer om det ondes problem for interesserte -her.

- I følge Darwins dilemma: Hvis Gud aktivt hadde designet alt slik vi nå ser det, ville det være ufullstendig eller dårlig design (hvis man vurderer lidelse som et onde) - hvilket stiller spørsmål ved Guds godhet, kunnskap eller makt.

Hvor kommer det onde fra?

Jeg snur altså dette argumentet på hodet, og benytter det til å usann-synliggjøre at Gud har skapt på det viset vi ser nå. Noe som opprinnelig hadde funksjon og hensiktsmessighet, kan som følge av miljørelaterte påkjenninger (stråling, gift, hete/kulde..) ha ført til at organismer har kvittet seg med gener som medfører ekstra, unødige kostnader for organismen i nåværende situasjon. En slik devolusjon kan i prinsippet redusere og endre nytte til utnytting. Det er nå kjent at virus kan infisere ellers nyttige bakterier, og omdanne deres funksjon og virkemåte.
Virus kan infisere bakterier via horisontal genoverføring?

Bilde 9. Gjorde det intellektuelt mulig for ateister

Det er godt dokumentert at virus (spesielt bakteriofager, dvs. virus som infiserer bakterier) kan mediere horisontal genoverføring (HGT - "horisontal gen overføring) mellom bakterier. Mekanismen kalles transduksjon, og fungerer omtrent slik:
En bakteriofag infiserer en bakteriecelle og tar kontroll over cellens maskineri. Under sammensetningen av nye viruspartikler kan deler av bakteriens DNA ved et uhell bli pakket inn i viruskapselen i stedet for (eller sammen med) virusets eget DNA. (transduksjon). Når dette viruset deretter infiserer en ny bakteriecelle, kan det injisere det bakterielle-DNAet fra den forrige verten. Dersom dette DNAet integreres i mottakercellens genom eller plasmider, har horisontal genoverføring skjedd.

Tilstedeværelse av ondskap og lidelse krever rettferdiggjøring, og intelligent designteori gir et mer tilfredsstillende svar enn darwinismen gjør. Evolusjonsteorien dehumaniserer menneskeheten og vår historie som en desperat kamp for livet, fra slam til dyr og videre. "Drep eller bli drept" er regelen, og å komme ut på topp er alt som betyr noe uansett hvor mye lidelse du etterlater deg. Rettferdiggjørelsen for ondskap er denne - kom du ut som vinner eller taper? I motsetning til dette er designteorien kompatibel med eksistensen av en Gud som gir sitt verk fri vilje. Paradokset med fri vilje er at den er forutsetningen for både godt og ondt.

Hva med mutasjoner:
Kunne kanskje Darwins kilde til innovasjoner og positive endringer, også være årsak til mye av elendighet på jorden?
En mutasjon benyttes jo i biologi/genetikk om en varig forandring (innsetting/sletting ..) i arvestoffet hos en organisme eller virus.
Kjernemessige prosesser kan påvirke genetisk mutasjon ved stråling: Dersom en organisme utsettes for radioaktiv stråling så kan man få begge effekter: Atomkjerner kan f.eks. sende ut stråling (kjernefysisk), som igjen kan skade DNA og gi genetiske mutasjon. Foruten eksterne faktorer som nevnte virus, stråling og kjemiske faktorer, skjer mutasjoner også ut fra interne årsaker ved kopieringsfeil i celledeing og Reaktive Oksygen-Nitrogen (ROS-) forbindelser.. Hvis vi antar at terrestrisk dose tidligere var ca. 2-3 høyere enn dagens nivå for en organisme (antydet av Karam & Leslie), så kunne dette potensielt medført en tilsvarende økning i mutasjonsrate.

Bilde 10. Formbygging skapes ved utviklingsprogram -ikke mutasjoner

Ødeleggelsen av en god design
En lang fotnote på side 497 i Stephen Meyers Return of the God hypotesis -lenke, antyder at lidelse kan væe et resultat av menneskets fall. Meyer påpeker at akkurat som det finnes tegn på en god original design, finnes det også tegn på dens påfølgende forfall. Han tar som illustrasjon viruset Yersinia pestis, som er ansvarlig for pesten. Denne mikroorganismen var opprinnelig ufarlig for oss, men fire eller fem mutasjoner i løpet av menneskets historie gjorde den dødelig. Bakterien viser en utvikling av en god design, som er i samsvar med både en god designer og et fall.

Biologer ... tror at hvis moral vokste ut av atferdsregler formet av evolusjon, er det opp til biologer, ikke filosofer eller teologer, å si hva disse reglene er." Med denne resonneringen er moral ikke mer enn atferdsmønstre, og å godkjenne enten voldelig eller konstruktiv sosial atferd er et spørsmål om personlig smak.
Hvis vi bare appellerer til biologi, blir "ondskap" meningsløst. Fordi atomer, molekyler og naturlover i seg selv ikke verdsetter liv, langt mindre godhet, må darwinister låne verdier som er i samsvar med et designperspektiv når de kommenterer godt og ondt.

Bilde 11. Dawkins trekker filosofiske konklusjoner ut fra sitt livssyn

C. S. Lewis kjempet også mot naturlig ondskap. Richard Hill oppsummerer: "[Lewis] så på naturen som et vesen som, i likhet med mennesket, ble korrumpert av fallet. Lewis så i hovedsak på naturen som nesten synonym med menneskets natur: både fantastisk og forferdelig, i stand til stor skjønnhet og stor grusomhet, men bundet til korrupsjon snarere enn forbedring" Lewis bekrefter naturen som opprinnelig god, men nå forvridd. Forvrengningen av naturens opprinnelige tilstand er i samsvar med design, en design som har blitt utsatt for misbruk. En keramikkmugge viser etter et fall tegn på både design og ødeleggelse. Skjønnheten og ødelagtheten vi ser rundt oss er ikke tegn på evolusjon, men på design som har blitt skadet.
At ondskap og lidelse kan vendes til det gode er enda mer forbløffende, og forklarbart bare hvis det finnes en designer. Vår tidligere analogi med den knuste muggen bidrar til å illustrere. Bitene kan bli liggende igjen og tråkkes under føttene - eller en designer kan gi nytt formål til skårene. Akkurat som bitene av en knust mugge senere kan danne en mosaikk gjennom videre design, kan hjertesorgen i livet tjene et annet formål. Som C. S. Lewis uttrykte det i The Problem of Pain: "Smerte gir en mulighet for heltemot; muligheten gripes med overraskende hyppighet." Ja, godhet har oppstått fra lidelse.

Baksiden - "problemet" med det gode
Umoral og lidelse er forenlige med et designperspektiv. Mer enn det, tror jeg designteori forklarer noe enda mer forbløffende: "problemet" med det gode. Hvis naturalistisk, ustyrt utvalg av molekylære arrangementer var regelen i livet, ville man forutsi et fravær av imponerende raske kolibrier som glitret blant de blendende blomstene som gir dem næring. Uten en designer ville man ikke forvente optimaliserte kosmologiske avveininger som tillater liv og vitenskapelige oppdagelser. Uten et sinn bak universet ville man forutsi irrasjonell, prinsippløs atferd hos menneskeheten (hvis mennesker i det hele tatt kom til å eksistere). På den annen side er skjønnhet, optimalisering for menneskeliv og menneskelig dyd alle svært forvirrende - bortsett fra i lys av en designer som handler i universets historie.

At ondskap og lidelse kan vendes til det gode er enda mer forbløffende, og forklarbart bare hvis det finnes en designer. Vår tidligere analogi med den knuste muggen bidrar til å illustrere. Bitene kan bli liggende igjen og tråkkes under føttene - eller en designer kan gi nytt formål til skårene. Akkurat som bitene av en knust mugge senere kan danne en mosaikk gjennom videre design, kan hjertesorgen i livet tjene et annet formål.

Bilde 12. Forskjeller med og uten Gud

Ser vi etter vår erfaring denne omformuleringen av motgang? Ja. Fysisk eller mental smerte har ofte blitt brukt til å skjerpe folks moralske sanser. De som står overfor døden er mest klare til å tilby unnskyldninger og tilgivelse. Når et elsket barn lider av en sykdom, blir hardt rammede forretningsmenn plutselig ydmyke og sensibilisert for andres smerte. Beveget av et familiemedlems prøvelser, har hele liv blitt brukt på medisinsk fremskritt eller hele institusjoner opprettet for nødhjelp.

Forklarer evolusjonen dette paradokset med "godt ut av ondskap"? Neppe. Naturlig utvalg feirer døden til svakere individer. I stedet for å ofre for å søke etter en kur for en sjelden sykdom, ville folk styrt av naturlig utvalg mer konsekvent avlive sine gamle eller skrøpelige. for å spare ressurser for de friskeste. Darwinismen ville naturlig selektere for en nådeløs befolkning. Men designeren av denne verden hadde tydeligvis noe annet i tankene og innpodet barmhjertighet i den menneskelige psyken for å ledsage våre svakheter. Hvis designeren hadde ekskludert smerte og medlidenhet fra den menneskelige opplevelsen, er det mulig at vi aldri ville ha kjent gleden ved å knytte bånd over en delt prøvelse eller hørt en eneste historie om selvoppofrelse. I stedet, som en kunstner med keramikkskår, står designeren klar til å omarbeide alt til det gode.

Bilde 13. En konsekvens av det onde

Et bedre håp
Når folk spør "Hvorfor finnes det ondskap?", ber de ikke bare om en rasjonalisering av ondskap eller et nytt vitenskapelig perspektiv. De ønsker lindring. Noen ganger forestiller de seg at evolusjonen vil gi en løsning - vi vil utvikle oss til fredelige, dydige skapninger, teknologisk distansert fra all materiell motgang. Men med evolusjonsmekanismen som den den er (blinde brudd på strålende biologisk koding), virker håp om en lys evolusjonær fremtid misvisende. I motsetning til dette kan en allmektig, velvillig designer, som den som er ansvarlig for vår eksistens, muligens ha en plan for lindring i ermet. "Og han som satt på tronen, sa: 'Se, jeg gjør alle ting nye.' " Kanskje finnes det sanne håpet om lindring i å søke den som sitter på tronen.

For å oppsummere
Det ondes problem er egentlig ikke et vitenskapelig spørsmål. Likevel vedvarer det, og darwinister har vanskelig for å løse det. I motsetning til dette bekrefter noen få observasjoner en velvillig designer: Fri vilje og andre designbegrensninger, skjønnhet, dyd og det at ondskapen til slutt vendes til vår fordel.

Samlet og redigert av Asbjørn E. Lund